Matsystemet under vekstfri utvikling
I et samfunn der økonomisk vekst ikke er målet, har bønder, dyr og natur det godt. Vi som spiser maten har tid til å lage god, næringsrik mat og spise måltider sammen. Vi utnytter ressursene på en bærekraftig måte, bruker ikke overflødig, kaster ikke unødig og deler rettferdig mellom oss.
Vi har et stykke å gå på veien dit. Matsystemet vårt i dag er i stor grad preget av ideen om økonomisk vekst. I dag rår tanken om at produktiviteten og effektiviteten alltid skal øke. Selvsagt må vi produsere mer mat til en økende verdensbefolkning, men hvordan vi produserer den, hvordan maten og verdiene fra matproduksjonen fordeles, kan vi ikke glemme. I dagens økonomiske system ser vi at store agroselskap, fisketrålere, og dagligvarekjeder gjerne bidrar til å øke et lands BNP, men samtidig sitter bøndene og småfiskere igjen med lite gevinst, og har dårlige arbeidsvilkår. For å sørge for “effektivitet” i matproduksjonen, er vi i Norge blitt avhengig av å importere billigere fôrråvarer, og av å utnytte billigere arbeidskraft i utlandet. Slik trenger det ikke være.
Fokuset på økonomisk vekst går ofte over naturhensyn. Dette ser vi også i landbruket. Presset på å stadig effektivisere produksjonen, gjør at vi får en mer industriell og intensiv matproduksjon, og ofte uten å ta hensyn til natur og biologisk mangfold. Presset på effektivitet bidrar også til at mangfoldige jordbruksarealer blir gjort om til store monokulturer. Det kan føre til en matproduksjon som er avhengig av høy bruk av fossilbasert gjødsel og sprøytemidler, som igjen ikke er bra for livet i jorda, klima eller naturen rundt. Nitrogen fra overdreven gjødsling kan forsure vann i området. Landbruket er et tydelig eksempel på en næring som ikke bør være styrt av økonomisk vekst-kjøret. Vi kan heller ikke «effektivisere» oss frem til et perfekt matsystem gjennom å fortsette å øke investeringene, og satse storskala.
I dag finner vi mange problemer i landbruket knyttet til at bønder har sett seg nødt til å produsere stadig mer og mer, men uten å få nok inntekt. Et eksempel er at mange står i stor gjeld som de sliter med å betale tilbake, og er låst til å produsere stadig mer i årene som kommer. Rettferdig lønn til bonden får vi ikke gjennom å kun «effektivisere». I et «vekstfiksert» samfunn, blir også inntekten ofte skjevfordelt. Et eksempel er at vi i dag ser at rettigheter til og overskudd fra fiskerinæringa stadig havner på færre og færre hender. Matsystemet er komplekst, og består av både økologiske, økonomiske og sosiale prosesser som vi må produsere i tråd med.
«Ved å følge prinsippene under agroøkologi, som matsikkerhet, ernæringssikkerhet, matrettferdighet, matsuverenitet og økologiske prosesser, skaper vi et mer bærekraftig og motstandsdyktig system, samtidig som vi kan bli mer selvforsynte. »
Det finnes alternativer for det vekstfikserte matsystemet. For å omstille matsystemet i tråd med prinsipper for vekstfri utvikling, kan vi følge agroøkologiske prinsipper. Agroøkologi står i kontrast med målene som ligger i grunnen til den industrielle matproduksjonen som handler om å produsere mest mulig. Ved å følge prinsippene under agroøkologi, som matsikkerhet, ernæringssikkerhet, matrettferdighet, matsuverenitet og økologiske prosesser, skaper vi et mer bærekraftig og motstandsdyktig system, samtidig som vi kan bli mer selvforsynte.
Matsystemet i det vekstfrie samfunnet er et der bønder, fiskere og andre matprodusenter får rettferdig betaling og har gode arbeidsvilkår. I et vekstfritt matsystem kan matprodusentene hoppe av den intensive tredemøllen mot stadig økning og produktivitet, og istedenfor fokusere på å drifte på en miljøvennlig måte som er tilpasset deres lokale ressursgrunnlag, og god dyrehelse. Vi produserer mye mer grønnsaker og frukt enn vi gjør i dag, og beitedyrene er ute på utmarksbeite hele sommerhalvåret. Norge er nærmest selvforsynt og vi importerer kun det vi ikke klarer å produsere her. I et slikt matsystem er Oslofjorden friskmeldt og det er rettferdige kvoteordninger for kystfiskere som hindrer overfiske og skaper levende kystsamfunn. Vi har også tid til å lage mat fra bunnen basert på lokale og bærekraftige råvarer. Det skal være enkelt å få tak i lokalprodusert mat for alle.
Selv om det kan være utfordrende å se for seg en så omfattende endring, når vi ser hvor systemet er i dag, er det mange steder å ta grep. Det finnes allerede mange gode initiativer og tiltak som får oss på riktig spor. Blant dem er å få gjennom en matkastelov, og å tilrettelegge for grasrotinitiativer som felleshager, andelslandbruk og reko-ringer (direktesalg fra bonden).
Endringer må også skje fra politisk hold. Landbrukspolitikken og tilskuddssystemet må vris vekk fra støtte til volumproduksjon, til støtte for bærekraftig bruk av areal i Norge. Et eksempel på dette er å slutte å subsidiere kraftfôr og øke støtte til utmarksbeite og små grønnsaksarealer. Vi må også sørge for en mer rettferdig fordeling; Vi kan legge til rette for at rettigheter sikres også kystfiskere og tradisjonelt fiske med mindre båter og mer skånsomme fangstmetoder. Vi kan også sørge for at maten bearbeides i Norge, framfor at vi sløser med ressurser og taper penger ved å sende fisk til bearbeiding i utlandet for så å sende det tilbake for konsum i Norge – slik det er i dag. I 2024 skal regjeringa komme med både selvforsyningsplan og opptrappingsplan for å øke bondens inntekter. Dette kan være gode skritt på veien.
En ting er i alle fall sikkert: Kvaliteten på matproduksjonen kan ikke måles kun på «effektivitet», vi er nødt til å se at matsystemet er komplekst og bestående av både biologiske, sosiale og økonomiske prosesser, som vi er nødt til å se i sammenheng. Hvordan matsystemet bør se ut bør derfor flere aktører få være med å påvirke. I et vekstfritt samfunn har vi også mer fritid, og dermed mer tid til å samles og diskutere hvordan vi vil at matsystemet og lokalsamfunnet skal være.
Del artikkelen:
Bli medlem av Spire!
Merk med e-postadresse og fødselsdato.